Derfor får du tyn fordi du lever sunt

Haters do not necessarily hate.

haterdoge

Jeg har ombestemt meg. Jeg tok feil.

I 2011 skrev jeg om det å måtte forsvare sin sunne livsstil, janteloven og «haters gonna hate.» Det var selvfølgelig veldig mange som kjente seg igjen i denne problemstillingen, og det er ikke rent sjeldent vi ser blogginnlegg og aviskommentarer som tar for seg den samme problematikken. Det er åpenbart ikke lett å ha en sunn livsstil i et usympatisk samfunn hvor man blir dømt nord og ned for å troppe opp med kylling og brokkoli i lunsjen på jobben.

Da jeg skrev om dette for en stund siden, forsøkte jeg å belyse fenomenet fra perspektivet til de som oppfatter at de blir utsatt for misunnelse og stigmatisering, og iblant hets og mobbing. Dette er stort sett også det eneste vinklingen vi får se. De som tilsynelatende er misunnelige på de som trener og spiser sunt har en tendens til å ikke skrive så veldig mange blogginnlegg om dette. Mon tro hvorfor? Kanskje blogg er noe bare sunne mennesker har.

Det er også sikkert mange av dere som leser som fant frem høygaflene og gjorde dere klare til å gi meg det glatte lag i kommentarfeltet allerede da dere leste overskriften, så la meg si med en gang at jeg slettes ikke fornekter at det oppstår situasjoner hvor folk blir stigmatisert og mobbet for sin sunne livsstil, og at jeg har full forståelse for hvor leit og slitsomt dette er.

Men forsøk nå å underholde dette alternative perspektivet likevel. Jeg skriver dette som en nyansering av mitt tidligere innlegg. Det verste som kan skje er at du får noen nye tanker, og kanskje bestemmer deg for at ting faktisk ikke er så ille som du trodde. Alternativt kan du føle deg bedre ved å kjefte på meg i kommentarfeltet!

Hvis den nevnte tematikken absolutt ikke interesserer deg så råder jeg deg til å hoppe over dette innlegget, fordi det garantert vil fremstå som storm i et vannglass og/eller en øvelse i det åpenbare. Who cares, right? Vel, nå er du advart, så du trenger ikke beskylde meg for å kaste bort tiden din.

Hvis du derimot opplever å måtte forsvare en sunn livsstil i hverdagen og/eller er opptatt av motivasjon og trivsel i forbindelse med trening og kosthold, og er interessert i noen tanker om dette, så håper jeg du leser videre. Dette er skrevet til deg.

Er det alle andre, eller er det bare meg?

Hvis man føler man opplever motbør stadig vekk, kan det iblant være nyttig å spørre seg selv om det virkelig er alle andre det er noe galt med, eller om det kanskje er en selv som er litt på bærtur.

Det er naturligvis et uttrykk for svakhet å underholde forestillingen om at man muligens har tatt feil eller oppfattet ting på gal måte, og man må selvfølgelig unngå å gjøre dette altfor ofte slik at man ikke risikerer å fremstå på en reflektert måte. Det er det ingen som setter pris på.

healthylifestyle

Willy Wonka er en nedlatende type, men han har et poeng.

Jeg så meg i hvert fall nødt til å sette spørsmålstegn ved min oppfatning av at de som lever sunt blir stigmatisert, ettersom jeg ikke kunne fatte og begripe hvorfor det ikke var en levende sjel som ga meg tyn og var misunnelig fordi jeg spiste knekkebrød med cottage cheese og drakk proteinshake i lunsjen på flere av mine arbeidsplasser og studiesteder, snakket mye om trening og kanskje så ut som jeg i det minste hadde sett litt på en vektstang et par ganger i løpet av livet.

Tvert imot så var det mange som virket nysgjerrige, og – Gud forby – SPØKTE litt med det. Jeg savnet også den forespeilede lovprisningen av boller, kebab og pølse, som måtte vike til fordel for den lavmælte erkjennelsen av at det er helt ålreit å ikke gidde å ordne matpakke iblant og spise noe bare fordi man synes det smaker digg.

Dette stemmer dårlig overens med den virkelighetsoppfatningen som later til å dominere i de kretser hvor det gjerne spises uforholdsmessig mye cottage cheese, selv om det fort kan tenkes at mine butikkjøpte knekkebrød fra Wasa egentlig inneholder litt for mye gluten til å få innpass i Tupperware-boksene til de enda mer kostholdsopptatte.

Det er selvfølgelig ikke slik at siden jeg ikke opplever negative kommentarer, så må nødvendigvis ingen andre gjør det heller. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at den ganske enerådende holdningen om at de som ikke spiser tunfisk er misunnelige på de som spiser tunfisk fører til at man titt og ofte skaper konflikter som ikke var der i utgangspunktet.

Min teori er at dette fort gir opphav til blogginnlegg og aviskommentarer der den spøkefulle og fullstendig uskyldige kommentaren «haha, jasså, tunfisk i dag igjen? DEN var ny!» plutselig har blitt til «du er så sinnsykt teit som spiser tunfisk hver dag, jeg likte deg mye bedre før da du spiste pølser og dreit i helsa di, for da var du ikke så jævlig vellykket!»

hot-dog-variety

«Så flink du er som spiser pølser <3 :)»

It ain’t rocket science

Det du opplever i sosiale situasjoner farges av dine egne antakelser og fordommer. Hvis du har ladet opp til lunsjen på jobb med massevis av «haters gonna hate»-blogginnlegg og motivasjonspostere på mobilen og fortalt deg selv at du ikke skal bry deg om alle de fæle, misunnelige kommentarene du kommer til å få fordi du har tatt med deg speltlomper IGJEN, så har du allerede bestemt deg for at disse kommentarene er negative uttrykk for misunnelse og sjalusi. Du har, enten bevisst eller ubevisst, låst deg fast i en holdning der det er «us against them.»

Da er det faktisk du som er fordomsfull og urettferdig, ikke dine medmennesker, og du har skapt en konflikt som ikke var der i utgangspunktet – helt på egenhånd.

De som mener de konstant må forsvare seg mot negative kommentarer, sjalusi og misunnelse – og ikke minst stygge blikk når de legger ukens forsyning med cottage cheese på båndet i kassa på butikken – vil ofte i samme åndedrag fortelle at de er fullstendig likegyldige til Hvermannsen-Som-Heller-Vil-Leve-På-Grandiosa-Og-Cola™, og at de selvfølgelig ikke mener de er bedre enn noen andre.

Jeg mener man skal lete lenge etter en større ironi enn dette, tatt i betraktning at en viss følelse av overlegenhet er nettopp det som fører til at man ser misunnelse og sjalusi overalt, og at man er mye mer tilbøyelig til å tro at andre bryr seg om hva en spiser når en selv bryr seg om hva andre spiser. Dette er sannsynligvis med på å skape opplevelsen av at man får stygge blikk og stygge kommentarer når det slettes ikke er tilfelle.

Annerledes ≠ annenrangs

La meg poengtere at jeg ikke forsøker å beskylde noen for å lyve om deres opplevelser. Jeg ønsker bare å sette spørsmålstegn ved oppfattelsen av slik oppmerksomhet som uforbeholdent negativ.

For selvfølgelig får du kommentarer når du skiller deg ut. Det er helt naturlig. Men hvorfor i all verden trenger disse å være negative? Det klassiske eksempelet er den forferdelige kommentaren «nei, du spiser vel ikke sånt, du» når du takker nei til kake eller tilsvarende.

Men dette er da egentlig bare en gjengivelse av fakta, er det ikke? Spiser du sånt, kanskje? Nei, du gjør jo ikke det. Skal du korsfeste noen for å ytre det åpenbare? 

Kommentarer på brokkolien din kan like gjerne være uttrykk for nysgjerrighet, fornøyelse, uvitenhet eller bekymring. For mange er det for eksempel litt fjernt å tenke mye på kalorier og fordeling av makro- og mikronæringsstoffer i kostholdet, uten at disse menneskene lider noen som helst helsemessig nød av den grunn. Når man da begynner å prate om kalorier i ditt og datt og hvorfor en aldri, ALDRI spiser sukker, fremstår man sannsynligvis som en smule sprø.

"Jeg har dette som cover photo på Facebook og skjønner ikke hvorfor folk synes jeg er rar!"

«Jeg har dette som profilbilde på Facebook og skjønner ikke hvorfor folk synes jeg er litt koko!»

I en slik situasjon kan man enten argumentere iherdig for hvorfor man ikke er rar, hoppe i skyttergraven og gjøre seg klar til motangrep, eller erkjenne at ja, jeg er kanskje litt weird, og det går selvfølgelig fint an å ha god helse selv om man spiser sukker iblant. Hvis du har overbevist deg selv om noe annet så er det i hvert fall ikke rart at resten av lunsjerne synes du er sprø.

Det er også verdt å ha i bakhodet at man gjerne velger sin omgangskrets basert på felles interesser. Om man da bryter ut og går en helt annen vei enn sine bekjente, vil disse naturligvis lure på hva man driver med og gi uttrykk for dette. Det er ikke dermed gitt at dette er misunnelse. Kanskje de er bekymret og redde for at vennen eller venninnen deres skal stikke sin vei, eller muligens utvikle en spiseforstyrrelse, som er forholdsvis vanlig i fitnessmiljøer.

Hvor ydmyk er du egentlig?

Det å skille seg ut er ikke alltid så lett, og det er ikke nødvendigvis enkelt å være sikker på seg selv når man gjør ting på en helt annen måte enn andre gjør. Men hvis du virkelig tenker innerst inne at du kommer til å bli mye fittere og sprekere enn vennene dine, familien din og kollegene dine med den supersunne livsstilen din – noe du for all del også sannsynligvis kommer til å bli – så er det på ingen måte utenkelig at dette kommer ubevisst til uttrykk i måten du ter deg på.

Og det skal være lov å vise at man har det bra og at man lykkes. Men det finnes et metningspunkt for alt, og hvis man på død og liv skal pushe grensene ved alle anledninger så risikerer man å fremstå som en smule ufordragelig.

humility

Jeg forsøker å alltid få med et av disse klisjérte veiskiltbildene i alt jeg skriver.

Denne fella er lett å gå i, noe jeg selv har erfart. Blant annet da jeg skulle dele mitt opprinnelige innlegg om denne tematikken på Facebook var det en kompis som tok meg i en uheldig formulering, etter at jeg hadde brukt flerfoldige timer på å sørge for at innlegget ikke inneholdt hentydninger til at det skulle være så utrolig mye mer fornuftig å spise speltlomper enn å dra på fylla. Å fremme slike budskap forsøker jeg helst å overlate til andre. Jeg ønsker ikke å fremstå på den måten, og jeg dreit meg rett og slett ut. Så enkelt er det.

Og du vet jo hva man sier: Når man vet at man kanskje har oppført seg litt dumt, så er det på tide å skrive et blogginnlegg om hvor fæle folk er som misunner deg og misforstår deg med vilje.

Du må for all del ikke finne på å gjøre noe så hårreisende tåpelig som å legge deg flat og erkjenne at ja, nå var jeg faktisk litt teit. Kanskje dagens femte selvforherligende Facebook-post var litt i overkant også. Dæven, det er jo egentlig ikke så rart at folk reagerer.

Dette med deling på sosiale medier blir ofte tatt opp i forbindelse med «jantelovsproblematikken», hvor det greies ut om hvordan det ikke er lov til å vise at man har oppnådd noe. Her har du en fyr som har overbevist seg selv om det. Ifølge mange er dette noe som bare skjer i Norge, for i resten av verden er det nemlig slik at du utelukkende får likes og <3’s for absolutt alt du gjør. Det er typisk norsk å være hater, med andre ord.

typicalnorwegian

Mitt beste råd er å drite i janteloven. Nei, ikke drite i janteloven som i å tenke at de som er misunnelige og sjalu på deg bare får fortsette å være det, men drite i janteloven som i å forkaste forestilllingen om at ingen unner deg å spise torsk og brokkoli til lunsj for å bli fit as fuck.

Det er en så utrolig mye mer produktiv og hensiktsmessig tilnærming, og hvis du bare skal ha én bestemt strategi for å takle det du oppfatter som ubehagelige situasjoner så tror jeg denne vil gi deg rett i langt flere av tilfellene enn alternativet der «default setting = hater.»

Cakers gonna cake

Og bare så det er klinkende klart: Det er på ingen måte virkelighetsfjernt å tolke det som et uttrykk for selvforherligelse og overlegenhet når en person snakker om sin egen trening og sitt eget kosthold over lunsjbordet ved hver bidige anledning, daglig tapetserer Facebook-feeden med halvnakne formbilder og Tupperware-bokser, og gjør et veldig stort nummer ut av at hun eller han ikke vil spise kake i selskap.

Dette er kanskje bare fryd og gammen i trening- og kostholdskretser – jeg synes stort sett det er helt i orden selv – men det bør ikke være vanskelig å forstå at dette anses som spesielt og underlig for de aller, aller fleste, uten at man trenger å spille jantelovkortet av den grunn når man møter litt motbør. Stiller du deg fullstendig uforstående til å bli konfrontert med den slags ting så tror jeg du trenger en aldri så liten reality check.

Ingen pakker med fiberhusk ble skadet under bakingen av denne kaken. Tror jeg.

Ingen pakker med fiberhusk ble skadet under bakingen av denne kaken. Tror jeg.

Det er helt normalt å ikke synes det er konge å få halvnakne kropper trøkt opp i trynet hver morgen på Facebook. Det er også helt normalt å uttrykke misnøye med en person som til enhver tid gjør et poeng ut av at han eller hun tilsynelatende bare bryr seg om én ting, det være seg trening, mat, frimerker eller rødvin.

Det er greit å være seg selv, det er greit å være annerledes, det er greit å være rar. Det er faktisk ganske awesome. Men å forlange noen gudegitt aksept for å konstant gi tydelig uttrykk for dette til alle og enhver er noe ganske annet.

Du hadde heller ikke digget det om kollegaen din utelukkende snakket om den nye bilen sin ved hver bidige anledning, uten at det trenger ha noe som helst med misunnelse og sjalusi å gjøre i det hele tatt. Du gjør deg selv ingen tjenester ved å utelukke at det finnes alternative forklaringer når det er din tur til å sitte på andre siden av bordet.

Det som ofte savnes og etterlyses av de som føler seg stigmatisert er nettopp sosial aksept for en sunn livsstil. Isåfall er «vær deg selv nok» et mye mer hensiktsmessig mantra enn «haters gonna hate», slik det er for absolutt alt mulig annet. Livsstilen blir faktisk ikke mindre sunn om du holder den litt mer for deg selv.

fitnessjentacomp

Fitnessjenta har mange gode råd til deg som sliter med haters!

Og de som faktisk ER misunnelige, da?

Hvis du virkelig omgås folk som ikke tåler at du lykkes og som legitimt er så misunnelige på deg at de hetser deg for matpakken din, så trenger du en ny omgangskrets. Slik oppfører nemlig ikke skikkelige folk seg. Punktum. I et sånt tilfelle er det snakk om visse utvalgte individer som opptrer usympatisk, og jeg vil påstå at dette slettes ikke er noen refleksjon av inngrodde holdninger i samfunnet.

Det er virkelig ikke noe samfunnsproblem at det ikke er akseptert å ha en sunn livsstil og at man hylles for å gi blaffen i sin egen helse. Det er bare tull.

Man kan faktisk leve et fantastisk flott liv uten å kaste seg på fitnessvogna, trene hver dag og henge seg opp i dogmer om at lavkarbo er best, at sukker er gift og at alle må spise minst 300 gram protein og trene knebøy hver dag. At alternativet til dette er fylla, pølser, diabetes og slaraffenliv er en falsk dikotomi, for det finnes så vanvittig mange nyanser imellom som man ikke ser hvis man kun konsentrerer seg om ekstremtilfeller, stereotyper, jantelov og «haters gonna hate.»

Hvis målet er å ha god helse og livskvalitet så må du ikke nødvendigvis trene engang, så lenge du er fysisk aktiv. Det er verdt å tenke over før man bruker et svartmalt bilde av folkehelsen som alibi for å et opprop om aksept for Den Sunne Livsstilen™.

Det å heller gå i seg selv og feie for egen dør er faktisk en fantastisk flott ting å gjøre. I stedet for å irritere seg over en misunnelig og usympatisk verden som ikke forandrer seg, kan man gå inn og forandre den i sitt eget hode, helt selv.

De som hater og misunner de som har en sunn livsstil – «alle andre», skal man tro de fleste blogginnlegg – blir konstant oppfordret til å gjøre dette. Men i realiteten er det i like stor grad «vi» som er langt over middels opptatt av trening og kosthold som må lære å sette spørsmålstegn ved våre egne forestillinger om ting og tang.

Nå har jeg gått foran med et godt eksempel. Din tur.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.