Er du for syk til å trene?

Er du virkelig for syk til å trene, eller er det bare en dårlig unnskyldning?

Liten tid. Hektisk hverdag. Barn. Arbeid. Her har man de vanligste grunnene folk oppgir til at de ikke har tid til å trene i hverdagen. Latskap er også en årsak, men det er merkelig nok svært få som frivillig stiller seg under denne parolen. Nok om det.

Tilhørende blant de nevnte grunnene er der også en annen grunn: De som har en sykdom.

Byråkratiet, sykehuset og samfunnet

Slike mennesker har levd i mange år med en diagnose. De har gjerne vært igjennom NAV- byråkratiet og et diagnosemaraton hos lege/sykehus. På dette viset har de gradvis, nesten umerkelig, begynt å identifisere seg med sykdommen sin. De har sittet i årevis på et NAV kontor for å overbevise alle om at de faktisk er syke. Hos legene har alt handlet om de har en sykdom. I samfunnet har de kanskje blitt stemplet som late og møtt nedlatende holdninger; så også her er de vant med å overbevise de rundt seg om at de er syke (gjelder spesielt dem som ikke har skavanker synlige for det blotte øyet).

Et eller annet sted på denne reisen har disse menneskene mistet seg selv, og alt de sitter igjen med er en diagnose. De har blitt sykdommen sin. Man kjenner dem lett igjen når de begynner å snakke… Dette en gruppe mennesker som ubevisst forteller om sykdommen sin i annenhver setning.

Disse menneskene finner dermed en stor sperre i seg selv når de står ansikt til ansikt med treningsideologier og sunnhet. For de er jo så syke må vi huske. Dette er helt ubevisst – de gått seg vill, og blitt hengende fast i en hemmende hengemyr av diagnoser. Fibromyalgi. Gikt. Prolaps. Bekhterevs. Gammel ulykke. Det kan være så mangt.

Tvunget på trening?

Av og til kommer disse menneskene seg på trening. Kanskje tvunget av en venn. Av sine barn. Presset av en partner. Kanskje en lege. Så de tropper opp for skams skyld. Gir treningen et halvhjertet forsøk. Labber av gårde på tredemølla. Når de ser noen ta skikkelig hardt i kan de gjerne komme med spontane utbrudd i denne duren; jeg kan ikke ta så hardt i, jeg. Jeg har Bekhterevs, skjønner du. De kan også innlede samtalen med hvilken sykdom som gjorde at de ‘måtte’ komme hit for å trene.

Det er veldig forståelig at det å ha et så konstant forhold til smerte gjør at disse menneskene får et inntrykk av at kroppen ikke vil komme til å fungere i en fysisk setting.

Kroppen deres vil ikke samarbeide på et treningsstudio. Eller i en lysløype. Likevel er nettopp fysisk aktivitet hjørnestenen i den ikke-medikamentelle behandlingen av veldig mange sykdommer. Spesielt revmatiske. Ergo; fysisk aktivitet er faktoren som vil komme til å lindre sykdommen! Så da vet vi at for veldig mange mennesker, i et bredt spekter av sykdomstilfeller, vil fysisk aktivitet være av en stor fordel. En fordel som vil øke livskvaliteten. Så om det ikke står på kroppen; hvilken del av disse menneskene er det som ikke spiller på lag?

Du ødelegger for deg selv

Hjernen. Det er hakk i platen. I flere år har disse menneskene gått rundt og rettferdiggjort sin sykdom, og den blir nevnt flere ganger daglig. Det legges et stort fokus på alt som ikke er som det burde være i kroppen. Og vi vet alle hvor mye som kan utrettes av et konsentrert fokus. Kroppen er både lydhør så vel som lydig. Blir kroppen fortalt flere ganger om dagen at den ikke duger eller ikke evner til å prestere – ja da oppfyller den akkurat denne profetien. Dette er psykologi.

Det er nok til og med et par der ute som bruker sykdommen sin som en optimal unnskyldning for å ikke gidde å trene. Ja, jeg sa det. Glimrende unnskyldning å bruke sykdommen sin som en ferdig signert meldingsbok til verden. Hvem skal tørre å si noe på den?

Mange bruker sykdommen som en unnskyldning for å sitte på rumpa med god samvittighet og er ikke en gang klar over det. Kosthold og helse er vel en arena hvor det foregår hardcore og hyppig lyving; og de fleste løgnene forteller vi til oss selv. Vi spiser kanskje mer enn vi liker å innrømme. Mer usunt enn vi liker å innse. Vi trener ikke så effektivt som vi burde. Og i mange tilfeller når vi er ‘for syke’ til å trene – så er vi rett og slett ikke det.

wakeup

Ta tak i problemet

Det høres bare bedre ut å fortelle seg selv og andre at man er syk, fremfor å kalle en spade for en spade og si at man ikke gidder. Den ene versjonen høster sympati – den andre høster fnys.

Avslutningsvis vil jeg komme med et tips til de det gjelder (om du nå føler deg såret og vonbroten, så mye mulig du er en av dem..) er å i utgangspunktet rett og slett prøve å gå en hel dag uten å fortelle noen om skavankene dine. Kanskje man kan klare å gå to?

Det er på tide at du lager et alvorlig stort krater mellom deg selv og sykdommen din. Dere er ikke ett. Dette er en god sirkel å komme inn i. Hva med å prøve å introdusere deg selv til andre, uten å slenge på diagnosen din som om det skulle være et faktisk etternavn. Dette er en fin startstrek å begynne i fra.

Deretter kan man kanskje være så vågal at man kjøper seg et par joggesko. Kanskje du begynner å gå til postkassene hver dag. En av dagene får du kanskje lyst å ta en ekstra runde i nabolaget. Det er ikke grenser for hvor dette kan ende- kanskje en dag er tankene dine så lyse at du faktisk ender opp i et treningsstudio..!

For det er som min gode mann, Frans av Assisi sa:

Start med å gjøre det nødvendige; deretter utfør det mulige – og plutselig vil du se deg selv utføre det umulige.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.