Fitness er ikke en idrett

I kjølvannet av helgens diskusjon på NRK debatt ser vi på om fitness virkelig kan defineres som en idrett.

IMG_5569

Foto: AF-utøvere fra Oslo Grand Prix 2014

”I NIFs formålsparagraf (§1-2) står det at all idrettsaktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.” (kilde)

Det var under programmet ukesslutt på NRK og den påfølgende debatten på Facebooksiden (NRK Debatt) at diskusjonen om hvorvidt Fitness er eller ikke er en idrett, og eventuelt om den er sunn eller ikke. Problemet er bare at fitness blir ikke en idrett bare fordi utøvere er sunne eller legger ned «x» antall treningstimer i året.

I korte drag diskuterer professor Jorunn Sundgot-Borgen med Norgesmester i Fitness, i sin klasse, Perodd Tessem, om hvorvidt Fitness er en sunn idrett eller ikke, og om det er en idrett i det hele tatt, men det diskuteres sjeldent om NIFs idrettslige verdier, idrettsglede, fellesskap og ærlighet. Siden disse er innlemmet i Formålsparagrafen 1-2, er det de verdiene fitnessmiljøet må etterstrebe for å bli legitimert som idrett.

Da fungerer det ikke å gjøre som Perodd Tessem, som forsøker å sette idrettsstempelet på fitness, selv om det kanskje ikke er hensikten hans, dermed er med på å legitimere grumset i miljøet. Da passer det å snu på listen og begynne NIFs verdi om ærlighet.

Ærlighet

Og her kan vi ta tyren ved hornene med en gang. Grumset er i første omgang rettet mot ærlighet. Det er rett og slett mangelen på å ta oppgjør med spørsmål om doping i sporten, og spørsmålet om habiliteten til de som trener og veileder utøveren. Det sier seg selv at det er vanskelig å definere noen som en idrettsutøver, eller akseptere det som en god sport når det er opp til den enkelte utøver å frastå fra doping. Det er per dags dato ulovlig både å oppbevare, bruke og distribuere dopingmidler, en effektiv stopper for sidediskusjonen om hvorvidt doping er opp til den enkelte eller ikke.

Så var det habilitet. Så lenge det finnes trenere og coacher i miljøet som er dømt for narkotikalovgivning i stor skala, som fremdeles hylles og har full tillit fra store deler av miljøet innad, og fremdeles får fortsette som en aktør som tjener penger på sporten, vil fitness ha et problem. Spesielt siden det finnes legitime utøvere og trenere i miljøet, og da blir det strengt tatt et fundamentalt problem som ikke forsvinner uten at miljøet selv er ærlig på hva som er hva.

Selv om Fitness ikke er alene om dopingspørsmål eller trenerhabilitet, har de etablerte Idrettene aktive tiltak og mottiltak.

Det skal nevnes at det finnes en del fitnessutøvere som tar oppgjør på eget initiativ, men en sport eller idrett defineres ikke ut fra enkeltpersoner. Det defineres ut ifra idrettens, og herunder særforbundet, verdier som helhet. Det nytter altså ikke at f.eks 70%, 80% eller 90% av utøverne eller trenerne tar avstand fra f.eks doping eller kriminalitet knyttet til doping, men likevel legitimerer det man tar avstand fra ved å ikke anerkjenne problematikken rundt nettopp doping og uærlige trenere/coacher.

Helse

Kanskje det mest diskuterte punktet når det kommer til Fitness. Jeg skal ikke gå inn på det faglige rundt lav fettprosent, påvirkning av eget syn på kroppsbilde eller spørsmålet om hvorvidt det kan sammenlignes med andre idretter der utøvere er under sterk selvkontroll av kroppsvekt og treningsmengde. Det jeg rett og slett stiller spørsmål ved er hvorvidt utøverens helse er godt nok ivaretatt når man driver med Fitness.

I fitnessmiljøet er man åpne på at man presser kroppen til det ekstreme, at det legges ned utallige timer i trening og forbereding til konkurranser. De skal ha energi til trening, og de skal finspisse en form til en konkurranse der utseende dømmes, således må de gå på strenge dietter og leve en livsstil som best mulig kan ivareta utøverens mål. Selv om målene er forskjellig er ikke fremgangsmåten ulik andre idretter som for eksempel langrenn (for å bruke poenget fremmet i NRK-debatten). De må altså mange timer trening til, en god del kunnskap og det er et fysisk og mentalt aspekt ved det hele som preger hverdagen. Forøvrig bør det nevnes at et av kravene under helse hos NIFs krever at det «skal være en pådriver for et positivt kroppsbilde». Så debatten om hvorvidt fokus på prestasjon, eller fokus på utseende er helsefrembringende med tanke på positivt kroppsbilde burde absolutt diskuteres, og helst av fagpersoner.

Så spørsmålet er hvorfor er det opp til en coach og utøveren selv å ivareta de helsemessige utfordringene knyttet til Fitness? Der langrenn har et helt apparat rundt seg på toppnivå, et apparat som i tillegg som regel har høy faglig utdannelse som krav for å ivareta helsen til utøveren, har altså fitness en coach, kanskje en kostveileder og medutøvere, og jeg tør påstå at internett i form av blogger, nettsider og forum er den største kilden for kunnskap om hvordan best ivareta ens egen helse i konkurransen. Kort oppsummert har andre toppidretter et helt faglig støtteapparat knyttet til helse mens i fitness har utøveren seg selv og coachen.

Jeg sier ikke at det ikke går, men det burde stilles spørsmål ved. Spesielt om det ønskes at deltakere i fitness skal bli sett på som idrettsutøvere. En av flere krav under helse er at idretten skal «skal gi gode vaner for en varig sunn og helsefremmende livsstil» og det høres ut som en enorm oppgave ilagt den enkelte utøver og treneren når man konkurrerer med samme treningsmengde og ekstreme tilnærming kostholdsregime som f.eks langrennsutøvere.

Felleskap

Dette punktet står til mål da fitnessmiljøet i stor grad fremmer «fellesskap lokalt, nasjonalt og internasjonalt». I tillegg er det flott å se et fellesskap på tvers av kjønn, alder, funksjonsgrad, sosial eller etnisk bakgrunn. Videre kan det tenkes at kan være en utfordring, men det er en diskusjon for en senere anledning.

Dessverre svekkes fellesskap som styrke om ærligheten innad i fellesskapet er lav, og tenkes det på at idretten og idrettslaget «skal være trygge steder å høre til.» Det sier seg selv at det er problematisk med coacher, veiledere og utøvere som bryter med norsk lov i et fellesskap der trygghet bør verdsettes. En enkel måte å sette seg inn i det på er å spørre deg selv om du hadde tillatt din unge eller tenåring til å melde seg inn i en fitness-lag og gym der det ikke tas avstand fra kriminalitet med mindre utøverne selv gjør det. «Da er det langt trygger med langrenn, der er det i det minste tiltak mot slikt.» hører man mannen i gata fortelle.

Idrettsglede

Dette er enda et punkt fitness ikke kan arresteres nevneverdig på. Miljøet oppleves å bringe gode opplevelser gjennom idrettsaktiviteten, gitt at ingen blir syke eller får problemer i ettertid selvfølgelig, noe som gjør at denne henger tett sammen med helseverdien.

Og det er vel den røde tråden her, og der Perodd Tessem forsøker å legitimere det han gjør, men definert som idrett. Spørsmålet er mer enn bare hvor sunt fitness er eller ikke er. Det handler om kjerneprinsipper alle idretter og sportsgrener burde bære, og som fitnessmiljøet enda har til gode å ta et oppgjør med helhetlig som en særforbund, som en organisasjon, som et fellesskap. Helhetlig.

Uansett. Et oppgjør i fitness handler om idrettens grunnleggende prinsipper, prestasjon, rettferdig spill, holdninger og verdier.

Spørsmålene om spesielt ærlighet og helse som verdier er Fitness uansett tjent med å ta opp, uavhengig om de ønsker å være en idrett eller ikke. For akkurat nå er det opp til den enkelte, og slikt blir det grums av. Selv om utøveren selv oppfyller kravene er det organisasjonen som helhet som avgjør, og det er engang slik at det er valgfritt å stille

For alle andre er det likegyldig, og for alle andre bryr nok ingen seg. Helt til den dagen man prøver å karre til seg et stempel som kun gis til organisasjoner som faktisk oppfyller kravene vi, i Norge, har satt for hva vi mener kvalifiserer til idrett.

IMG_4859

Foto: Bodyfitness-utøvere Oslo GP 2014

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.