;
;

Linda Kristensen (37) er klar for VM til tross for et ekstremt tøft år

Det siste året har for Linda vært svært utfordrende med både hjertesykdom og rettssak som følge av en voldelig ekskjæreste. Til tross for alt dette ser vi henne på plattingen under styrkeløft-VM.

12227850_10153597188146508_661545356_o

Foto: Eirk Holsvik

Linda Kristensen har lang fartstid som styrkeløfter, og begynte å trene styrkeløftrettet allerede i ungdommen. Hun hadde en lengre pause fra konkurrering etter EM i 2004 fram 2013 hvor hun satset internasjonalt, og vi har sett henne på plattingen under flere store konkurranser siden. Nå konkurrerer hun igjen under VM i styrkeløft i Luxembourg denne uken.

LES OGSÅ – Linda Kristensen – Superkvinne, styrkeløfter og sjokolademoms

Det mange ikke vet er at det siste året har vært ekstremt tøft for Linda, både psykisk og fysisk.

Det har vært et turbulent år for deg. Fortell litt om utfordringene du har måtte takle.

Ja, det har vært tøffe tider, men så sies det at det at noen gangen må en bli ”slått ut” skikkelig, for å kunne reise seg sterkere enn noen gang.

I 2012 så var jeg i et forhold som etter hvert ble preget av alvorlig fysisk og psykisk vold, og i så alvorlig grad at hadde jeg ikke kommet meg ut av det når jeg gjorde, så tviler jeg på at jeg har vært i live i dag.  Har tidligere skrevet et innlegg på bloggen min om dette:

Ett år med mishandling og livet etterpå

12218916_10153597087971508_307240702_o

Foto: Erik Holsvik

Mest fordi det ikke bare gjelder meg, men dessverre er det en altfor stor prosentandel mennesker som opplever dette. Og det kan faktisk skje hvem som helst. Ja, jeg var jo en av de som tenkte at det kom aldri til å skje meg. På grunn av alvorlighetsgraden tok politiet ut offentlig påtale, og statsadvokaten bestemte at han skulle stilles for retten. Jeg trodde jeg hadde bearbeidet alt, og følte at jeg var kommet meg videre i livet, og livet føltes bra. Men så kom første rettssak. 3 dager til ende. Selve rettssaken gikk greit alt tatt i betraktning. Da er en så fokusert på «oppgaven» som vitne der en skulle beskrive forholdet og alle tiltalepunktene i detaljer, og følelsene ble «stengt ute». Jeg hadde i tillegg nettopp kommet hjem fra en kombinasjonstur konkurranse/ferietur i Sør-Afrika i tillegg, og mitt i rettsaken slo plutselig salmonellainfeksjon fra turen ut. Noe som ble en dårlig kombo. Skjønner den dag i dag ikke hvordan jeg kom meg igjennom siste dagen. 41 i feber, kraftige magesmerter og diarè. Litt tragikomisk når jeg tenker på det i dag, hehe.

Det som jeg ikke hadde forventet var etterreaksjonene mine. Det var tydelig at rettsaken rispet opp gamle sår. Posttraumatisk stress sa legen. ALT kom «tilbake», bare på en annen måte. Det kom når jeg sov og når jeg var våken. I marerittene kunne jeg kjenne igjen følelsene han ga meg, men i drømmene var det ikke han som behandlet meg på den måten, men mine nærmeste. Følelsene var så sterke at jeg greide ikke å realitetsorintere meg selv. Jeg fotalte meg selv at livet mitt var ikke slik lengre, men følelsene «overkjørte» all sunn fornuft. Panikkanfall, angstanfall, aldri en god natt med søv. Og det verste var at en ikke hadde noe tidsperspektiv på hvor lenge jeg kom til å være «syk», og det gjorde meg så redd. Denne gangen kunne jeg ikke legge en plan på hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Jeg følte jeg hadde null kontroll over livet mitt.

Og denne samvittigheten da. Under slike omstendigheter så fungerer en ikke slik en ønsker verken som mor, eller på jobb. Så baller det på seg – følelsen av å ikke strekke til som mamma.

Den dårlige samvittigheten og utilstrekkeligheten. Og så kom redselen for firmaet mitt. Kom jeg til å greie å fortsette å holde det i gang? I tillegg til dette så fikk jeg vite at han hadde anket og fått gjennomslag. Og jeg måtte stålsette meg til ny rettsak. Skulle jeg aldri få fred fra han? Skulle jeg aldri få komme meg videre? Etter 4-5 måneder så begynte ting å føles bedre. Takket være venner, en tålmodig sønn og et godt hjelpeapparat som legen min, coach og behandlere på senteret for Alternativ til vold.

Oppi alt dette så ble året også preget av flere sykehusinnleggelser (både planlagte og akutte). Denne gangen så var det hjertet. Jeg er visst født med 2 AV-knuter fremfor 1. Egentlig en ganske vanlig diagnose, så jeg er ikke den eneste når det gjelder dette heller. Dette resulterer i anfall med veldig høy puls. I perioder sjelden og kortvarig, andre perioder ofte og langvarig. 220 er det meste jeg har hatt i hvilepuls. 4 dager før en internasjonal konkurranse i fjor høst fikk jeg anfall, og det ga seg aldri. Da ble det akutt innleggelse på hjerteovervåkningen der de bruke 3 timer på å få ned pulsen. Jeg er sykepleier i tillegg til interiørdesigner, så da legene ville ha meg på overvåkning over natten sa jeg bestemt at jeg skal sove hjemme, og at det måtte jo være supert for helsevesenet for da sparte de mange tusen kroner på å få frigjort en seng. Etter en diskusjon med overlegen fikk jeg dra hjem, men jeg måtte vente til sykepleieren hadde tid til å komme å koble fra maskiner, veneflon osv. Meg: nei, det fikser jeg selv. På vei ut av rommet møtte jeg på sykepleieren, og hun bare lo når jeg sa at jeg hadde koblet fra og slått av maskinene, og ryddet rommet klart til neste pasient.

Så var det konkurransen i Italia 4 dager etterpå. Legene sa jeg kunne reise og løfte, men at jeg kom til å føle meg sliten. Sliten var forbokstaven. Tenk deg en styrkeløfter uten kondisjons som plutselig hadde fullført et marathonløp. Ja, slik følte jeg det. Alle andre hadde nok holdt seg hjemme, men jeg dro av gårde med godt mot. Jeg fikk så vidt opp ett løft i hver øvelse og endte med 50 kg under personlig sammenlagtrekord. Det lureste hadde nok vært å blitt hjemme.

11989293_10153597086376508_1214740900_o

Foto: Erik Holsvik

VM var noen uker etterpå og der gikk det heldigvis mye bedre, og etter det så har det gått slag i slag med ny rettssak (som jeg taklet mye bedre. Han ble dømt, og endelig så kunne jeg sette en strek over dette kapittelet av livet mitt). Utredning av hjertet skjedde i løpet av vinteren, og mai måned i år var det først løfting på EM for så operasjon på Haukeland som dessverre ikke gikk så bra. Da blir det samme kombinasjon nå i november: VM og så ny operasjon etterpå. Jeg håper på en vellykket operasjon denne gangen slik at jeg kan få lov til å holde 100% fokus på familie, jobb og styrkeløft.

Hvordan har du klart å holde motivasjonen oppe og ikke minst holde treningen ved like oppi alt dette?

Viljestyrken har nok mye å si, og når jeg har bestemt meg for noe, så er jeg tro mot det jeg har bestemt meg for. Pågangsmotet er stort selv om en får mye motstand underveis. Og så er jeg en person som tiltrekkes av det å være utenfor komfortsonen. Det er slitsomt, men jeg kjeder meg fort hvis ikke. Og når en ikke greier å motivere seg selv så har jeg heldigvis hatt et godt støtteapparat rundt meg. Gode venner som løfter meg opp og har hjulpet meg masse. Sunn fornuft på de tyngste dagene har nok også vært til god hjelp. Som for eksempel når det å gå ut huset føltes veldig vanskelig, så visste jeg at da måtte jeg i hvert fall gjøre det.

Når en er på landslaget så har en sine forpliktelser. Det står i kontrakten hvor mange dager en skal trene i uka, og en får treningsprogram som en er forpliktet til å gjennomføre. I tillegg så har en konkurranser både nasjonalt og internasjonalt som en skal delta på. Hadde det ikke vært for alt dette, så hadde det nok vært veldig annerledes. Treningen var også mitt «fristed». Det var de eneste timene i løpet av dagen jeg greide å koble av fra alt det vonde.

Ofte var jeg så «fjern» på trening at de andre i klubben måtte fortelle meg hvordan fotplasseringen min skulle være i knebøy. De sjekket alltid at jeg hadde lastet riktig på stanga (noe jeg ofte ikke gjorde i denne perioden) og så videre, men jeg kom meg som oftest på trening selv om jeg var i min egen fjerne «boble». Dietmar og Frode som er mine trenere har også vært en stor støtte og trygghet for meg.

12235310_10153597086946508_567938118_o

Foto: Erik Holsvik

Nå er VM like rundt hjørnet. Har noe blitt gjort annerledes under oppkjøringen mot VM kontra tidligere?

Egentlig ikke. Den største forskjellen er vel at etter at jeg fikk lov å begynne å trene igjen etter operasjonen i slutten av mai, så har jeg ikke tilbragt noe tid på sykehus eller i noen rettssal, hehe. Det har vært mye jobbing, og energien har ikke alltid vært på topp, men jeg har vært flink å minne meg selv på at når en er toppidrettsutøver men samtidig mamma og i full jobb med eget firma. Pga. dette må en se på totalbelastningen av alt og ikke bare treningen. Jeg har vel kanskje vært flinkere til å tilpasse treningen ut fra hvor mye jeg har jobbet osv.

Og en annen ting som er gjort annerledes er at 7 uker før VM så bestemte meg for å løfte klassisk markløft da vond lysk gjorde det så vanskelig å ha kontinuitet i treningen av sumomarkløft. Har ikke løftet klassisk siden jeg var juniorløfter, og det er lenge siden. Det har gått over all forventning, og jeg gleder meg faktisk til å løfte markløft på VM.

Hvilke forventninger har du, og hva er de gamle maksene du ønsker å slå?

På grunn av alt annet av belastninger som har vært i livet mitt så er det lenge siden jeg har perset totalt. Persen min er 520 kg sammenlagt (202 kg i knebøy, 140 kg i benkpress og 182,5 kg i markløft), men har det siste 1,5 årene havnet på rundt 505 kg. Akkurat nok til at jeg har greid å kvalifisere meg til EM og VM, men i Norge så er det så utrolig mange sterke jenter, så løfter jeg ikke mer enn det nå, så har nok ikke jeg EM plass til våren. Medaljer er gøy, men med alle timene en legger ned i treningen, så vil en jo se at en utvikler seg og blir sterkere. På VM er det ekstremt høyt nivå. Så for meg personlig så blir målet å løfte mer enn jeg noen gang har gjort, og beholde EM og VM plassen til neste år. Sammenlagt så holder det ikke til medalje, men det er helt i orden. Her heier jeg på Marte Elverum som også går i 72 kg klassen. For hun kan løfte seg til pallplass. Jeg har også en drøm om medalje i benkpress. Får jeg full klaff, og andre løftere ikke, er det faktisk en mulighet for det. I fjor fikk jeg 4. plass i benken på VM i styrkeløft.

12214332_10153597088406508_1608775756_o

Foto: Erik Holsvik

Du har jo vært i gamet veldig lenge nå, og ble norgesmester allerede som 17-åring. Hva vil du si har vært det viktigste for deg for ikke å miste treningsmotivasjonen opp gjennom årene

Jeg lyver hvis jeg sier at motivasjonen har vært på topp hele veien. Både skader, og at en ønsker å prioritere andre ting i livet har gjort at jeg flere ganger har hatt pause fra styrkeløft. Men jeg har alltid trent masse likevel, og da er det ”lett” å komme tilbake til plattingen og fremdeles være sterk. Styrkeløft er en voksen idrett der en ikke er på topp før en er i 30 årene (mange har vært på sitt beste i midten av 40 årene), så jeg tror at det er viktig å ha en pause fra denne idretten innimellom. Og da mener jeg ikke pause fra trening generelt, men fra styrkeløft. Det jeg merket etter mange år der jeg trente andre ting, var jeg faktisk sterkere når jeg kom tilbake på plattingen. Ved å være fysisk aktiv med andre former for trening så hadde jeg trent opp mine svakheter og kroppen hadde av den grunn bygd seg generelt sterkere. I tillegg så fungerer en litt annerledes psykisk når en blir litt eldre. Jeg har i hvert fall lært meg å trene smartere og lytte mer til kroppen.

Hva er dine tanker rundt jenter og styrkeløft? Er dette noe som alle burde vurdere å prøve?

Styrkeløft er for begge kjønn, og de siste årene så har det eksplodert med jenter i styrkeløftmiljøet, og det er utrolig mange talenter som har dukket opp, og nivået er generelt høyt. Det er vanskelig å få plass på landslaget, og hvis du får plass, så er det igjen vanskelig å få en plass på EM og VM laget. Dette liker jeg, for det skal ikke være lett å få en landslagsplass. Det er noe en skal virkelig jobbe og slite for.

På senior NM så kan det være opptil 20 jenter i en vektklasse, og det er mye. Det er også skikkelig fight om pallplassene. Det er så gøy! Og så er det så gøy at det er ikke bare unge jenter som «plopper» opp hos klubbene. Det er også godt voksne damer. Ja, pensjonister som for første gang begynner med styrkeløft. Så styrkeløft er for alle, og både unge og eldre kropper har godt av å bli sterkere.

Det er ikke bare i styrkeløftmiljøet det er populært å trene baseøvelser. «Strong is the new sexy», og det å trene skikkelig knebøy og markløft gir resultater som sterke og fine lår/rumpe og det gir en sterkere rygg. I tillegg til at det er gøy å være sterk og en føler mestring når en ser en utvikling.

Noen siste ord om hvorfor styrkeløft er så bra.

Styrkeløft er en lett målbar idrett hvor det går ut på å løfte mest mulig kilo. En konkurrerer mot andre, men en konkurrere også mot seg selv. En vil jo alltid løfte mer en hva en gjorde sist konkurranse. Ønsker en ikke å konkurrere, så er det likevel gøy å trene styrkeløft og være en del av miljøet. Og så er det jo en ren idrett. Juks er ikke godtatt i dette idretten.

Enkelt og greit: sterk, blid og dopingfri.

12236792_10153597187481508_365745690_o

Foto: Erik Holsvik

Få med deg Linda og Marte Elverum på plattingen Torsdag 12. november kl. 18.00.

LES OGSÅ – Norge stiller sterkt under VM i styrkeløft

Link til livestream finner dere her og her.

Følg med Linda på facebooksiden hennes: Linda-K Powerlifter, og på @lindakpowerlifter.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.