Mathilde Johnsen: Det som skulle være en livsstilsendring tok en farlig vending

«Det viste seg at det som bare skulle vare i en liten periode av livet mitt, det skulle prøve å ta over livet mitt i nesten 2 år. Det skulle ikke bare få meg til å rase ned i vekt, den skulle også få meg til å føle meg enda tjukkere enn jeg noen gang hadde gjort».

mathilde_post

Foto: Mathilde Johnsen

Venninnene min spurte meg her om dagen «har du klippet håret ditt?». Hva skulle jeg svare da? «Nei, det er bare spiseforstyrrelsen min som har ført til svekket hårvekst, og nedsatt hårkvalitet».

Når man ligger på kaloriunderskudd over en lang periode, og/eller opprettholder et ekstremt ensidig kosthold hvor inntaket av enkelte makronæringsstoffer er et minimum, og man dermed går glipp av viktige vitaminer og mineraler, vil kroppen reagere. Den vil rett og slett ikke ha nok energi til å holde maskineriet i gang – og vil dermed nedprioritere ting som hårvekst, negler, menstruasjon, varmeprodukson etc.

Dette gjør den for å kunne prioritere viktigere energikrevende ting, som hjerte – og hjernefunksjon og andre livsviktige organer. Mangler kroppen ytterligere energi til dette, skjønner dere vel hva som skjer. Det er derfor spiseforstyrrelser i aller høyeste grad er en dødelig sykdom.. Heldigvis er jeg godt på vei til det jeg en gang var – men ønsker å spre varsomhet til dere som blir påvirket av sosiale medier. Det er ikke(!!) verdt det. Ta vare på kroppene deres, vi får bare én.

Egentlig så jeg aldri på meg selv som tjukk, tanken streifet meg ikke engang. Jeg var ikke opptatt av verken kropp eller kilo. Jeg hadde aldri eid en vekt engang. Men jeg ble stadig dratt mer og mer mot tanken om å bli litt sunnere, og litt tynnere. Stemmen i hodet mitt som sa til meg at jeg måtte få mere kontroll over hva jeg puttet i munnen, slik at jeg fikk strammet opp litt her og der, og bli slankere.

I starten var det mest bare morsomt å se litt resultater der magen ble smalere, og lårene mindre. Jeg skulle bare holde på til jeg ble litt mindre, og litt mer fornøyd med det jeg så i speilet. Men min nye, sunne og spreke livsstilsendring ble ikke så kortvarig som jeg hadde trodd.

12085072_10207810354323680_1505936428_o

Foto: Mathilde Johnsen – Før/etter

Det var høsten 2013, jeg, som elsket mat mer enn jeg elsket shopping hadde blitt totalt bitt av treningsbasillen. Det viste seg at det som bare skulle vare i en liten periode av livet mitt, det skulle prøve å ta over livet mitt i nesten 2 år. Det skulle ikke bare få meg til å rase ned i vekt, den skulle også få meg til å føle meg enda tjukkere enn jeg noen gang hadde gjort – selv om jeg mistet x antall kg på 3 måneder. Den skulle også få meg til å miste menstruasjonen, få svakere negler og mer hårvekst på kroppen.

Den skulle også få meg til å sovne av i skoletimene, isolere meg fra venner og kjefte på familien. Den skulle få meg til å bruke tusenvis av penger på kyllingfilet, grønnsaker, pepsi max, ulike tabletter som f.eks avføringsmiddel og forbrenningstabeletter. Ikke nok med det, men den skulle prøve å forberede meg på at jeg ville sulte meg til døde om det var det som måtte til. Jeg sprang, gråt, svettet, sov og syklet om hverandre. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.

Jeg hadde gått til psykologen min i 5 måneder, da hun begynte å se alvoret i det jeg holdt på med. Hun sa til meg at hun på ordentlig mente at det kun var en innleggelse som ville hjelpe meg til å ta livet mitt tilbake. Jeg? Jeg er da ikke syk nok. Men jeg ga innleggelsen et forsøk. Jeg var lei av å ha det konstante jaget om å alltid måtte trene, og om å alltid måtte sulte. Det var 10. Juni og klokken var 05.30, lille spinkle Mathilde satte seg på toget nordover til Bodø. Jeg var ikke redd, jeg var bare utrolig spent. Spent på hva som skulle hende. 4 timer etter at jeg hadde satt meg på toget, gikk jeg av i Bodø og inn i taxi, kjør meg til NPS, sa jeg. På det tidspunktet var jeg ikke redd, ikke i det hele tatt, bare veldig spent på hva som ville skje. Men det jeg trodde bare skulle være en liten visitt, viste seg å være en 5 måneders innleggelse med mye mat og minimalt med trening. Om jeg nå var redd? JA.

12092331_10207810349603562_1481746292_n

Foto: Mathilde Johnsen – Før/etter

Våren gikk, sommeren gikk og høsten gikk. 5 måneder inne på et sykehus ble et fakta, og jeg måtte bare finne meg i det. Det var jeg som hadde fått meg inn i denne situasjonen, og da skulle jeg f*** meg komme meg ut av den også. Jeg ville få tilbake menstruasjonen, kunne få barn, inspirere andre slik at de ikke havnet i samme situasjon som meg, og jeg ville ta livet av sykdommen før sykdommen tok livet av meg.

8. November husker jeg som om det var i går. Jeg sprang ned i gangen på sykehuset for å ønske mamma velkommen inn. Hun hadde kjørt strekningen Mosjøen – Bodø for å hente meg. Jeg var endelig ferdig med sykehushelvete, og skulle hjem til mine nære og kjære. En tåre rant vel på begges kinn da vi skjønte at det var over nå. Alt vi hadde kjempet oss igjennom, var over og forbi. Vi trengte ikke lenger å ringe for å si at vi elsket hverandre, eller for å si god natt. Det var over nå. Jeg snudde meg og vinket farvel til sykehuset, og de flotte fine sykepleierne som hadde hjulpet meg til å finne meningen med livet igjen. Jeg og mamma holdt i hendene mens vi kjørte hjemover, og sang «Boney M – Hooray! Hooray!» for full hals.

Dere som leser dette trodde kanskje at jeg var frisk nå? Det var jeg dessverre ikke. Det viste seg at halve jobben var gjort, og at resten måtte jeg gjøre hjemme. Treningstrangen kom tilbake, og jeg ville mer og mer droppe å spise framfor å være sammen med venner. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har tenkt, nei faen heller, jeg driter i å bli frisk. Men jeg har heldigvis blitt inspirert, og motivert av venner, bekjente og familien. De har hjulpet meg opp på dager der jeg kun ville grave meg selv ned. De har hjulpet meg til å forstå at livet er en berg og dalbane, men alt vil bli verdt det til slutt, så jeg må bare tro dem.

Nå – 2 år etter jeg ble syk har jeg det for første gang bra, ikke perfekt, MEN jeg jobber med saken.

Foto: Mathilde Johnsen

Foto: Mathilde Johnsen

En dag, vil jeg se tilbake på reisen min, og se på det som en viktig lærepenge, du må aldri tro at du ikke er god nok, ikke kast deg aldri på farlige dietter, og tren aldri til du har blodsmaken i munnen.

Jeg tenkte jeg ville bli lykkeligere hvis jeg bare gikk ned litt i vekt, sannheten er at jeg aldri hadde vært mer ulykkelig. Jeg er definitivt enda ikke fornøyd, men poenget er at lykke ikke handler om et tall på en vekt.

Som en pleier på avdelingen sa til meg da jeg dro: «Jeg heier på deg». Jeg heier på alle som vil ut av kroppstyrraniet! Husk at det er kun tankene dine som spiller deg et puss. Spiseforstyrrelsen finnes egentlig ikke, den er bare skapt i ditt hode. Det er ikke som en bakterie du kan få medisin for, det er kun tanker. Du kan bli frisk ved hjelp fra andre og deg selv.

Jeg husker da jeg var liten fikk jeg ofte spørsmålet, hva vil du bli når du blir stor? Jeg, som mange andre svarte: Prinsesse. For 2 år siden da folk spurte, hva vil du bli når du blir stor? Da var svaret enkelt: tynn. Nå, hvis noen spør «hva vil du bli når du blir stor?», er svaret enda enklere, lykkelig.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.