;
;

Kommentar: Mitt «jeg» er akseptert, i små biter.

Et innlegg om selvhat og å akseptere seg selv.

SelvhatFitness

Foto: Privat

I flere år har selvhatet regjert i hodet mitt. Kroppen var aldri bra nok. Vekten var aldri lav nok. Jeg higet etter å bli usynlig. Etter å bli ingenting.

Etter ett år med riktig behandling begynner jeg å komme til meg selv igjen. Etter 5 år med ett hat du aldri kan forestille deg (eller kan du det?). Jeg tror det er mange som hater seg selv, som higer like mye som meg. Etter å bli noe helt annet enn det de er. Får vi lov til å være oss selv?

Jeg husker tiden hvor treningen betydde alt. Trening var synonymt med den ene pausen jeg fikk i løpet av dagen. Hvor jeg regelrett løp vekk følelsene mine på tredemølla. Jeg tror det er mange som har det sånn. Alt for mange. For meg gikk det så langt at jeg løp fra meg selv. Helt og holdent.

Mitt «jeg», svettet bort på tredemølla. Jeg var livredd for å miste en kontroll jeg aldri hadde.

Hver morgen prøver jeg å fortelle meg selv at jeg er bra nok. Jeg sliter fortsatt med å se meg selv som ett menneske, som er mer enn en kropp, ett utseende. Jeg la for mye vekt på kroppen min, slapp alle følelsene ut der.

Det er lett det – Finne erstatninger for det virkelige problemet, ikke møte seg selv. Se seg selv, og virkeligheten som den er. Det er så forbanna lett. Når man står i speilet, og endelig ser hvem man virkelig er. Vil man bare spy. Tenk å lyve så mye til seg selv. Det verste er ikke hvor mye jeg løy for andre, men hvor mye jeg løy for meg selv.

I dag er trening glede.

Kalorier teller jeg ikke.

Vekten ser jeg ikke på.

Jeg prøver å gjøre små steg hver dag for å gi meg selv muligheten til å bli glad i meg selv, og egen kropp. Jeg tror jeg klarer det. Aksept kommer i små, små biter, og det må være lov til å si at jeg ikke aksepterer enda. Ikke helt og holdent.

Selvhat

Foto: privat

Det er flere dager hvor jeg ikke klarer å møte mitt eget blikk i speilet. Skillet mellom trening som gir noe, og trening som tar noe er så liten. Det kommer i små, små drypp, som gjør deg ute av stand til å se det selv. Jeg vil alltid jobbe for å gjøre meg selv frisk, og jeg tror mange andre kan ha godt av å se denne problemstillingen. Kanskje se seg selv, for første gang?

Jeg vet ikke hva dere tror når dere leser dette. At jeg er selvsentrert kanskje? Man blir det når man er syk, så det kan jeg gjerne innrømme at jeg var, og delvis er det. Men selv om mye av det jeg tenker om meg selv er negativt, aksepterer jeg hvert fall nå tingenes tilstand. Det tok lang tid det. Å virkelig si at «Ja, sånn har jeg det». Nå viser jeg dere min innside, som jeg har sett alle disse årene.

I stedet for å sminke på en fasade som var like skjør som ett stillas. Jeg vinglet konstant, lette etter svar utenfor meg selv. Møtte ikke mine egne behov. Man skal være ærlig med seg selv, og hvem man er. Man kan ikke ta livserfaring fra andre, man kan ikke være noen annen enn de grunnsteinene man har i seg fra før av. Det er de man må bygge på, og bygge opp. I stedet for å bygge seg selv på noen andres stillas. Du må holde deg selv oppe, og det gjør du ikke hvis ikke grunnmuren er på plass. Hold fokus innover, alt utenfor deg selv er ting du ikke kan kontrollere.

Mitt «jeg» er godt nok.

Les flere innlegg på bloggen min.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.