Tufs i tights – en supermosjonists bekjennelse

Å dra på treningsleir er selve manifestasjonen på førtiårskrisen. Du kjenner deg kanskje igjen?

biking

Bloggposten er opprinnelig postet 4 april på bloggen http://iskanten.wordpress.com/

Til uka bærer det sydover igjen. Nærmere bestemt til Palma de Mallorca. Og mens det umiddelbart kan høres fornuftig ut for de fleste, tatt i betraktning at “vårmåneden” april så langt har bestått i et snøhelvete så jævlig at Norske redningshunder står i kø for å søke omskolering, så handler dette ikke om klimaflukt og late dager med paraplydrinker.

40 årskrisen og treningsleir

Dette her, mine damer og herrer, er selve manifestasjonen på førtiårskriser i sin sykeste utfoldelse; TRENINGSLEIR.

Dette fenomenet er sånn at enten er du på innsiden (og kan se antydning til en forklaring på egne handlinger), eller så står du sjokkert på utsiden og betrakter galskapen. Det er komplett umulig å forklare rasjonelt for folk flest, men dreier seg i korte trekk om gubber utstyrt med dårligere selvinnsikt og bedre selvtillit enn Kim Jong-Un. I en periode på noen måneder hvert år, så er vi overbevist om at vi er profesjonelle idrettsutøvere. Det er et selvbedrag av episke dimensjoner.

Vi snakker sykling. Langt. Og lenge. Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. Forskningen viser faktisk at et flertall av oss genetisk sett aldri kunne blitt toppidrettsutøvere. Og at 1 av 5 omtrent ikke responderer på kondisjonstrening Dette burde i seg selv være nok til å legge bena høyt, åpne en Bayer, og zappe fotballkanaler, mens man i en flekkete helsetrøye holder pumpa i gang med å banke kjerringa et par ganger i uken.

Men her har jeg og mine medpasienter utviklet et selvbedrag som bypasser vitenskapen elegant. Det handler om å komme tettest mulig opptil øvre grense for talentløs. Altså, minst mulig talentløs i klasse talentløs, om du forstår. Noen vil kanskje også hevde at om jeg hadde brukt mer tid på trening enn øl & smågodt de 30 første leveårene, så hadde det hjulpet. Det vil jeg blankt avvise.

Det hele resulterer i at vi kompenserer for manglende talent med utstyr. Eller forsøker. For jeg er 1.84 og har et større stoffskifteproblem enn gutta på plata en uke etter at tollvesenet har gjort et storbeslag på grensa.

Surmelk, delfiakake, heroinpriser og karbon

De 13 første leveårene vokste jeg opp i med en bestemor som mente at den eneste måten å sikre vekst på var sukkerkavring med surmelk til kveldsmat, og delfiakake i matboksen. Da sier det seg selv at det hjelper lite å skrelle 80 gram av sykkelen, når du konkurrerer mot en gjeng anorektiske fjellBaskere med etternavn som slutter på x. (Nå er vel egentlig ikke så mange av de som gruser meg Baskere, og det er få x-er, men beveger du deg til nord-Troms og Finnmark finner du forbausende lik fysikk. Og rare navn).

Så vi velger karbonløsningen. Jenter; karbon er et materiale man bygger diverse ting av. Sterkt og lett. Slikt veska deres kunne vært lagd av om Louis fucking Vuitton skulle forsvart prislappen. Og når karbon er akkurat det som jeg IKKE er (sterk og lett), så er løsningen enkel. Problemet er bare at det er svindyrt. Vi snakker heroinpriser. Og det er ingenting du ikke får i karbon. En venn av meg som tryna på Birken og smadra en del bein, klarte alene og kreere en lokal helsekø da han på en lett morfintripp insisterte på at overlegen ikke hadde peiling på materialvalget når beinrælet skulle skrus sammen. Khharbhonschrua, æ schaa ha kaharbhonschrua. Vi er eksperter, må vite.

Nå er det ikke bare karbon det dreier seg om. For det merkeligste med hele greia er at i det man svir av husholdningbudsjettet og barnas leirskolekonto på sin første overutstyrte tohjuling siden Apachen gikk på huggeriet, så blir selv den verste machoape til en androgyn jålebukk. På sekundet.

Med ett er det digg å gå i pastellfargede tekstiler så ekstremt tettsittende at du kan telle blodårene på rognposen. Og her snakker vi om folk som forøvrig har en garderobe som ser ut som et bombet Fretexlager (alt er gammelt, lukter røyk, og ingenting henger sammen). En kar jeg kjenner stilte i Spania med en egen sokkemappe med 2-graders intervaller pr par. Hver morgen var det ut å sjekke temp, for så å begynne å bla etter riktig kombinasjon farge-temperatur. Jeg hadde selv med ett par sokker den uken. De stod i gangen. I tillegg er det slik at man etter få timer på setet begynner å få, eheheee, kløing i de nedre regioner. Og om kona ikke er kjapp nok med klesvasken blir lycraen en bakteriebombe. Jeg kjenner folk som har gjennomført Finnsnes-Tromsø med skrukkpsoriasis. På sykkel, altså. Jeg snakker ikke om Senja Sanitetskvinner på blåtur. Selv om symptomene ligner .Løsningen da er det svært maskuline kjemikalet SKRUKKSALVE. Det er priset som karbon, og oppskriften sies å stamme fra en bartender på Enka.

Facebook og leggbarbering

Og, akkurat når når du trodde bunnen var nådd – ta-daa- LEGGEBARBERING. Yes. Høvel. Dette her har jeg beskrevet før i en ørkenvandring av en FB status (som i tillegg omfattet en klippemaskin, et uhell med et øyebryn, og Vanilla Ice). Sitat:

På dette tidspunktet i statusen er nok allerede et par av mine testosteronvenner i ferd med å starte et forfengelighetstyn av undertegnede på veggen, men jeg har en teori om hårvekst når man bikker 40. Håret på hodet trekker seg av en eller annen grunn tilbake fra kålen. Dette treffer de fleste av oss, og i min (noe omfattende) frisørportefølje har det være konstatert retrett i snart 15 år. Hos noen, og her kommer teorien, trekker HÅRET INN IGJEN, for så å bli avvist av immunforsvaret, og så bli trykket ut igjen på ANDRE KROPPSDELER. Henger dere med? Hår inn, hår ut. Wax on, wax off. De forsvinner der du trenger dem, og dukker opp alle andre steder. Som en aldringens langfinger. Og om det finnes en skaper, lurer jeg på hva han gikk på når han konstruerte den detaljen. Anyway, dette har gitt seg relativt absurde utslag. F.eks. når 40årskrisegjengen er på panikkleir på Mallorca, og man finner ut at legger skal barberes. Dette er for de fleste av dere helt uforståelig, og vi begrunner det med fullstendig latterlige forklaringer om “luftmotstand” (seriøst, hår?!), “vekt” (SERIØST HÅR?!!) og syltynne “lettere sårrensing ved velt”. Nu vel, like fult hiver Hansen seg i leggebarberingen. Problemet nå er at immunforsvaret i denne perioden av livet har definert lårene som nødutgang for hår. Resultat; mer hår på lår enn legger. Videre resultat; glatte legger, kort (dyr!) sykkelbukse, og en kjempebuske som stikker ut av hvert bukseben med markert lugg like over kneet. Konsekvensen, med halve stand-up Norge i feltet over sykkeløya, kan dere selv tenke dere. Så man barberer seg videre oppover. Til man treffer skjeggstubber. Nok sagt.

Så til dere som kjente et stikk av misunnelse av en guttetur til varmen, la meg male følgende bilde:

Det er varmt, det er klamt og det er lørdag kl 0715. Tre morragretne, bleikfeitsolbrente 40-åringer med en tights rundt anklene som lukter kakerlakk, utfører aktiviteten “påføring av skrukkekrem”. På et 12 kvadrats rom som ikke har vært vasket siden ankomst, da det ikke finnes euro nok i Sør-Europa til å få en illegal innvandrer til å stille som stuepike.

Så tenker jeg dere igjen starter snøfreseren med smil.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.